Gjennom mange år har jeg jobbet mye med hvordan samhandlingen kan bli bedre mellom de som arbeider med redning og beredskap.
Et av hovedfunnene i Gjørvkommisjonen etter 22/7 og som ble stående igjen, var den sterke historien om “ressursene som ikke fant hverandre”.
Mye har blitt gjort de siste årene innenfor den Norske beredskapen, og ressursene finner hverandre stadig raskere og enklere enn tidligere. Det er innført Nødnett, felles ressursregister og systemer for erfaringsoverføring på tvers av beredskapsaktørene.
Men hva med oss vanlige mennesker i samfunnet? Hvordan kan vi finne hverandre når det virkelig gjelder? Gjennom mange års erfaring har jeg sett at de personene som tilfeldigvis har vært i nærheten kan utgjøre en stor forskjell når det virkelig gjelder.
Til tross for at vi alle i dag bærer med oss en mobiltelefon overalt – alltid, har vi ingen planmessig metode for å komme i kontakt med de ukjente personene rundt oss i sanntid, som potensielt kan være våre hjelpere.
Vi har alle sammen i deg en rekke apper som er lastet ned på telefonen vår, og som kan benyttes til ulike formål. Men hvordan skal vi faktisk komme i kontakt med hverandre når det virkelig gjelder? på hvilken plattform? og til hvilken tid? – når vi ikke kjenner identiteten til hverandre.
Det ligger en enorm kraft, effektivitet og samfunnsgevinst i å benytte lokale ressurser og hverandre.
Derfor utvikler vi nå SAVER – et system og hjelpenettverk som alltid følger deg. Du vil alltid ha med deg et hjelpenettverk, uavhengig av hva du du gjør eller hvor du befinner deg. På denne måten kan vi sikre at vi finner hverandre raskt og effektivt i sanntid.
Men skal SAVER fungere når det virkelig gjelder, må det også fungere i det daglig ved trivielle hendelser eller behov. På samme måte som at brannmannen henter ned katten i treet, og er forberedt på sin neste utrykning når det virkelig gjelder.
Tenk om alle i Norge kan bli en SAVER!
